Du tror kanskje at førsteklasses flyreiser og femstjerners hoteller er de mest utsøkte gledene, men den virkelige luksusen i livet er langsomme søndagsmorgener i et hjem fylt med kjærlighet.
Det oppstår en helt spesiell magi søndag morgen, når dagen strekker seg ut foran meg, tom for planer og full av muligheter. Det er en tid da verden ser ut til å roe seg ned, ukens ubarmhjertige tempo smelter bort, og jeg sitter igjen med bare mine egne innfall og lyster til å lede meg.
Bevisstheten siver gradvis inn, ledsaget av en varm solstråle som sniker seg forbi gardinene. Idet jeg blunker bort restene av søvnen, går en herlig erkjennelse opp for meg:
Det er søndag!
Sinnet mitt, som fremdeles er sløret av søvnen, orienterer seg langsomt mot dette vidunderlige faktum. Et smil om munnen drar seg til mens jeg nyter vissheten om at det er en herlig, pliktfri søndag! Det er ingen møter jeg må skynde meg til, ingen tidsfrister som truer, bare en herlig stund som jeg kan nyte som jeg vil.
Jeg kryper dypere ned under dynen, nyter varmen og vissheten om at jeg kan bli liggende her så lenge jeg vil. Huset er lykksalig stille, den vanlige hverdagens travelhet er erstattet av en trøstende stillhet. Jeg lukker øynene igjen, døsende på det behagelige stedet mellom drøm og våkenhet.
Når jeg våkner igjen, strekker jeg meg sakte og bestemmer meg for at det er på tide å starte dagen, svinger beina over sengekanten og lar føttene gli ned i tøflene. Så tusler jeg ned trappen og setter kursen mot min gamle venn, den elskede lenestolen i hjørnet av stuen vår.
Etter å ha ordnet putene akkurat slik de skal, tar jeg boken min fra sidebordet. Den velkjente vekten i hendene mine er trøstende og velkjent. Jeg legger teppet over beina, pakker meg inn i varmen og slår opp boken der jeg slapp.
Når jeg begynner å lese, blekner verden rundt meg. Sidene hvisker mens jeg blar, og tiden blir elastisk og uvesentlig. Handlingen utfolder seg mens jeg fortaper meg fullstendig i historien, og morgenstillheten omslutter meg som en fredfylt oase.
I dette koselige hjørnet av hjemmet vårt, omgitt av bøker og badet i et mykt morgenlys, føler jeg meg helt rolig. Dagen strekker seg ut foran meg, full av muligheter, men akkurat nå er jeg fornøyd med å bare være her, fordypet i sidene i boken min.
Etter å ha lest noen kapitler hører jeg de velkjente lydene av kona mi som rører på seg. Den myke knirkingen fra gulvplankene og lyden av soveromsdøren. Jeg ser for meg at hun kommer gående ned trappen, med morgenkåpen etter seg. Snart hører jeg henne pusle på kjøkkenet, lyden av kaffekjelen og krusene som klirrer.
Lokket av lukten av nybrygget kaffe og løftet om min kones selskap, bretter jeg meg ut av lenestolen. Jeg strekker meg sakte ut, og leddene mine spretter mykt på plass, før jeg tusler mot kjøkkenet. Det kjølige tregulvet under føttene mine viker gradvis plassen for de solvarme flisene på kjøkkenterskelen.
Jeg finner kona mi stående ved kjøkkenvinduet, med hendene samlet rundt et dampende krus, og stirre ut på morgenen. Hun smiler, ansiktet er mykt og avslappet i sollyset som skinner inn gjennom vinduet. Jeg kysser henne forsiktig på halsen idet jeg går forbi for å skjenke kaffe.
Jeg slår meg ned i sofaen med kruset i hånden. Vi leser stille sammen, og rommet fylles av den milde lyden av sider som blafrer, og av og til et tilfreds sukk. Disse langsomme, rolige morgenene er som balsam for sjelen min. Ingen hastverk, ingen tidsskjemaer, bare en fredfylt lomme der jeg kan lade opp og finne tilbake til meg selv.
En time glir forbi, kanskje mer, med sollyset som beveger seg over gulvet, den eneste markøren for tiden som går. Så brytes fortryllelsen av lyden av en dør som åpnes ovenpå, og dunkingen av føtter i trappen. Døtrene våre er oppe. Den eldste kommer først, med lange lemmer og rufsete hår.
Hun hilser oss med et gjesp og et vink, og går rett mot sofaen for å legge seg inntil meg. Den yngste er like bak, med glitrende øyne og en iver etter å starte dagen. Hun klatrer opp på fanget mitt, et knippe albuer, knær og skravling.
Vi tilbringer noen minutter med å kose og snakke lavmælt om våre håp og planer for hva vi kan gjøre med dagen vi har fått. Vi har ikke hastverk med å bestemme oss, ikke noe press om å prestere. Timene strekker seg ut foran oss, som en gave som venter på å bli pakket opp.
Etter hvert begynner det å rumle i magen. Vi løsriver oss og går ut på kjøkkenet. Min kone og jeg beveger oss rundt hverandre i en innøvd dans, tar frem panner og skåler, knekker egg og brygger mer kaffe. Jentene dekker bordet, og det blir bare en liten krangel om hvem som skal få hvilken bordskåner.
Snart fylles kjøkkenet av sydende bacon og egg og duften av kanelduftende arme riddere. Vi samles rundt bordet, mens sollyset kaster mønstre på det honningfargede treverket. Tallerkenene er stablet høyt, og latteren og praten flyter fritt som en munter bekk. Vi dveler ved den andre porsjonen og den tredje koppen kaffe, uten å ha hastverk med å avslutte denne stunden.
Det er dette jeg setter mest pris på. Den avslappede, ustressede familietiden. Ingen skrikende alarmer eller stressede timeplaner, og ingen frokost som må svelges ned for å rekke skoleklokken eller morgenmøtet. Bare en lomme av mykhet og nærhet før uken feier oss opp igjen.
Når jeg ser på jentene mine som fniser og kona mi som smiler over kanten på kruset sitt, skyller en bølge av tilfredshet over meg. Det er ingen andre steder jeg heller vil være, ingenting annet jeg heller vil gjøre. Disse morgenene er vårt ankerfeste i det hektiske virvaret av jobb, skole og aktiviteter. En tid til å puste og være sammen uten noen agenda eller forventninger.
Oppvasken kan vente. Akkurat nå vil jeg bare nyte denne følelsen og ta med meg freden og gleden inn i den kommende uken. Disse langsomme morgenene, med sollys, kaffe og latter fra favorittmenneskene mine, gir meg ny energi og beriker livet mitt.
Jeg skjenker en ny runde kaffe til kona og meg, og skåler stille med kruset mitt. Skål for late søndagsmorgener, familien og gleden ved å ikke ha noe å gjøre. Skål for morgener som måles i leste sider og delt kjærlighet, ikke i minutter eller gjøremålslister.
Skål for lykken ved å ikke være noe annet sted enn her.
Gi tilbakemelding om dette